hvilke endringer ville gjort norsk marked bedre

Nullpunktsmomsen på nye boliger ville gjort mer for byggemarkedet enn noe annet enkelt tiltak. Den gjør at en ny bolig blir dyrere enn den trenger å være, og den rammer små aktører hardest fordi de ikke kan fordele momsen på like mange prosjekter som de store. Hvis man fjernet den, ville etterspørselen økt og flere små firmaer kunne konkurrere på like vilkår. Det handler om å senke terskelen for å komme inn i markedet, ikke bare å justere reglene for de som allerede er der.

Konkurransevilkårene er skjeve fordi offentlige innkjøpere har for mye fokus på laveste pris. En liten entreprenør med tre ansatte kan ikke møte dokumentasjonskravene som en gigant med egen juridisk avdeling kan. Da blir det systematisk de store som vinner, selv om de ikke gjør en bedre jobb. Regelverket burde være utformet slik at kvalitet og lokal tilstedeværelse veier tyngre enn antall sertifikater.

Rapporteringsbyrden er det som faktisk kveler enkeltpersonforetak. Jeg bruker selv altfor mange timer på å fylle ut skjemaer som ikke gir meg noe igjen, og det er timer jeg ikke kan fakturere. Offentlige etater må samordne seg slik at man ikke sender samme opplysninger til tre forskjellige systemer. Det er ikke et teoretisk problem, det er en praktisk hindring for at små firmaer skal kunne vokse.

Innovasjon blir også hemmet av måten markedet er organisert på. Små selskaper har ideene, men de har ikke råd til å forske og utvikle når marginene er så tynne. Offentlige støtteordninger bør derfor være rettet mot å gjøre små aktører i stand til å prøve ut nye løsninger, ikke bare subsidier til store konsern som allerede har råd til det. Da får man faktisk nye produkter og tjenester i stedet for å subsidiere det som allerede finnes.

Til slutt: man trenger et sted å gå når regelverket blir for mye. Konkurransetilsynet og Forbrukertilsynet burde få sterkere virkemidler, og et eget SMB-ombud burde opprettes slik at små bedrifter kan klage uten å måtte ansette advokat. Uten en slik institusjonell løsning vil alt annet bare bli fine ord på papiret.

Det viktigste er å jevne ut konkurransevilkårene mellom små og store. Offentlige anskaffelser favoriserer i dag de store selskapene med tunge administrasjonsavdelinger, og det rammer oss med få ansatte. Regelverket burde forenkles for bygg og anlegg, spesielt dokumentasjonskravene.

Overflødige rapporteringskrav og sertifiseringsordninger burde gjennomgås, etatene må samordne. Og markedet trenger insentiver som faktisk kommer små selskaper til gode, ikke bare de store. Konkurransetilsynet burde få sterkere virkemidler, og et SMB-ombud burde styrkes eller opprettes, sånn at små aktører har et sted å gå når regelverket kveler dem.

Geir har mye rett, men jeg savner et viktig poeng om distriktene. Her i Vestfold er det reell konkurranse, men lenger inn i landet er det ofte bare én eller to aktører som kan levere. Kommuner og fylker har for mye skjønn og for lite krav til faktisk kvalitet, så tilbyderne blir få og prisene høye.

Og det som ofte overses: Skattesystemet straffer små selskaper gjennom formuesskatt på arbeidende kapital. Mange tør rett og slett ikke investere eller ansette fordi de frykter skatten. Det bør endres hvis man vil ha et mer dynamisk næringsliv.

En glad melding fra utsiden: Jeg har sett lignende debatter i Sverige og Danmark, og de sliter med akkurat det samme. Dere er ikke alene om å kjenne på regelverket. Løsningen ligger kanskje i å se på hvordan Norden gjør det sammen, heller enn å finne opp kruttet på nytt.

Det viktigste for det norske markedet er den grønne omstillingen. Offshore- og havbruksnæringen har allerede vist at Norge kan lede an i teknologiske skifter, og offentlige etater bør handle på samme måte for å støtte nye næringer som karbonfangst og batteriproduksjon.

Utfordringen er at dette krever politisk vilje og en offentlig sektor som tør å ta risiko, ikke bare telle kroner og øre. Men når det først skjer, faller mye på plass, inkludert langsiktig lønnsomhet for de som tør å satse.

Jeg har tre år bak meg som selvstendig malermester i Vestfold, og jeg merket fort at offentlige byggherrer ofte velger laveste pris. I 2021 vant jeg et oppdrag, men kommunen ga det til en lavbudsjettaktør etterpå, og han gjorde en jobb som måtte gjøres på nytt. Hadde tildelingskriteriene lønnet kompetanse, hadde både vi og innbyggerne tjent på det.